Harald Gormsson Blåtann, norrønt Haraldr blátönn, (ca. 930 – 986) regnes som Danmarks første reelle konge, som med utgangspunkt i en mindre region ble konge over hele det som i dag er Danmark. Harald Blåtann er også den første danske konge som trår ut av sagnkongenes halvmørke og blir en historisk figur dokumentert i skrift og stein. Mens danskekongen måtte underkaste seg den tyskromerske keiseren i sør forsøkte han selv underkaste norske herskere i nord. Et maktmiddel i dette var å innføre kristendommen som offisiell religion.
Harald Blåtann på Stein
Harald Blåtann var født en gang rundt 930 som sønn av kong Gorm den gamle, konge over Jylland, og Tyra Danebod. Harald døde i 986 etter å ha styrt Danmark fra rundt 958 og hevdet også delvis overherredømme over et så utstrakt og selvstendig land som Norge for en viss tid fra 970.
Harald Blåtanns biografi blir oppsummert på en runeinskripsjon på Jellingsteinene som han lot reise for å ære sine foreldre. På norrønt står det:
- Haraltr kunukr bath kaurua kubl thausi aft kurm fathur sin auk aft thaurui muthur sina. sa haraltr ias sar uan tanmaurk ala auk nuruiak auk tani karthi kristna.
- Harald, konge, ba gjøre disse kumbler [minner] etter Gorm sin far og Tyra sin mor, den Harald som vant seg hele Danmark og Norge og gjorde danene kristne.
Hva som menes med «vant seg hele Danmark og Norge» er omstridt. Noen har tolket det slik at Danmark var splittet mellom flere småkonger, og Harald Blåtann samlet det meste av Danmark under sin autoritet slik Harald Hårfagrehadde gjort i Norge. Det kan også bety at han gjenerobret det sydlige Jylland som muligens hadde vært under tysk kontroll i en periode.
Hans krav på å være konge over Norge skal ikke overdrives. Det strakte seg stort sett til at stormennene i Viken og rundt Oslofjorden sendte gaver for å beholde en viss form for uavhengighet. Etter at Harald Gråfell var død var det ingen reell autoritet i Norge inntil Håkon jarl markerte seg. Harald Blåtann forsøkte å hevde sin autoritet over Norge, men det store invasjonsforsøket som endte i et storslått nederlag i Hjørungavåg, den første gangen Norge som samlet nasjon hevdet sin selvstendighet overfor Danmark i krig. Snorre Sturlason skriver i Heimskringla at «Håkon jarl lot folk bygge og bo over hele landet og svarte aldri mer skatt til danekongen.»